Tiden leger alle sår

Jeg har alltid vært fascinert av ordtak. De fanger essensen av levde erfaringer og gir oss en felles forståelse, noe som gjør dem både tilgjengelige og gjenkjennelige. En psykolog som underviste meg sa en gang at vi mennesker ofte er mer like enn vi tror. Dette minner meg om hvordan ordtak binder oss sammen gjennom felles erfaringer, og hvordan de kan gi en følelse av trøst – en påminnelse om at vi ikke er alene i det vi opplever. 

Ordtaket jeg vil reflektere over denne gangen er «tiden leger alle sår». Det stammer fra gresk filosofi og uttrykker troen på at selv om smerten kan føles intens i øyeblikket, vil tiden gradvis bringe lindring. Som barn lærer vi tidlig å søke trøst etter et fall – kanskje ved at noen blåser på såret. Denne enkle handlingen skaper forventning om at smerten vil gå over. Kanskje er det noe av den samme forventningen som lever videre i slike ordtak. 

I terapi, enten i parsamtaler eller individuell samtale, kan gamle sår komme til overflaten. Det reiser et viktig spørsmål: Hva skjer i denne ventetiden mellom intens smerte og følelsen av at det gjør mindre vondt? Og når oppdager vi at gamle sår plutselig dukker opp igjen, selv om vi trodde de var leget? 

Ofte trenger vi å gå tilbake til gamle "skader" for å forstå dem på en ny måte. I terapi kan vi gi rom for å omformulere det vi tidligere har tenkt. Det vi en gang trodde om et brudd, en konflikt eller vår barndom, kan endres gjennom samtaler som åpner for nye perspektiver. På denne måten kan vi oppnå mer ro og mindre smerte. 

Mange av oss har opplevd tap, enten av en vi har mistet til døden eller gjennom et samlivsbrudd. I øyeblikket kan smerten føles overveldende, som om den aldri vil gå over. Men over tid skjer det noe. Kanskje nesten umerkelig, men gradvis. Plutselig en dag oppdager vi at vi tenker mindre på det som var vondt, at det er rom for latter igjen, eller at en følelse av fred har funnet sin vei inn i oss. 

Det er en egen trøst i å vite at slike ordtak er relevante for de fleste av oss. De gir oss et språk for å uttrykke det vi opplever og hjelper oss å se at vi ikke er alene om det vi føler. I smerten kan det være godt å vite at mange før oss har opplevd det samme, og at lindring, på et eller annet vis, kommer med tiden.